Andakt ved domkirkeprest Valborg Orset Stene
Torsdag 26. mars 2020 kl. 15.30
Tekst: Salmenes bok 61,1–5
—
Vel møtt til å dele tid, ord og musikk her i domkirken i Oslo. Ta del, der du er. Midt i alt, slik livet kjennes for deg no.
I Gud Skaperens, Frigjørerens og Livgiverens navn.
Det er bare en bokstav som skiller ro og rop. Lite skiller- men mye endres. Fra ro til rop.
Mange opplever at det handler mye om ro om dagen. Være i ro. En stillhet i samfunnet vi ikke ba om -ble plutselig vår.
Jeg har snakket med en del som midt i alt, tar imot roen med takknemlighet. Fordi hverdagslivet under normale forhold er fylt av aktiviteter og avtaler, kjøring og oppfølging hver ettermiddag.
Andre merker en mer overfylt kalender som følge av den tiden vi er i, alle ledere som administrerer beredskap, alle helsearbeidere, alle som skal ta seg av barna som ikke kan fortsette å bo i utrygge hjem.
På nytt har vi erfart at vi er sårbare og avmektige som mennesker, at det er lite som skal til for å ta oss fra den ene tilstanden til den andre. Mange hadde inntil nylig en såkalt rolig tilværelse, med jobb og stabile relasjoner. Så ble alt brått forandret. Permitteringer på jobb, uro om kring økonomien, og så kanskje i tillegg: uvisshet om de en tilbringer tid sammen med i hjemmet egentlig er så bra for livet i fortsettelsen. Fra ro til rop på få uker.
Og ikke alle erfarer at roen en god tilstand, men erfarer mer av apati, at en blir tom for alle orda.
Her i domkirka, hvor vi er nå, finnes mange fortellinger. Og da tenker jeg ikke på alle de fortellingene som på en måte sitter i veggene som følge av alle livene som har vært innom her, eller alle bønnene som er sendt herifra. Men de også, de er med. I tillegg er det også malt mange fortellinger her. Bilder formidler ofte bedre, når vi er trett av alle orda.
Her hvor jeg står nå, befinner jeg meg midt i mellom to fortellingslinjer. På min venstre side, i sørveggen, der hvor sola står på gjennom dagen, er det malt fortellinger som fører til ro. Det guddommelige er nært. Fortelling om måltid, om å bli tatt imot, bli veiledet, om å bli reddet. Abraham, Moses og Elias stråler til oss ned derfra.
Men det er bare noen få meter som skiller, til den andre siden,
I den andre fortellingslinjen gjenkjennes avmakt, redsel, høres rop. –Der er erfaringer av at forbindelsen med det guddommelige er blitt brutt. Utfra perspektivene til Adam og Eva, Noah, folkene rundt Babels tårn, Lots kone.
I min fantasi kan jeg forestille meg at menneskene på de to sidene snakker til hverandre, ser, hører. Fra siden i sør sendes medfølelse og bønner for dem som er i nøden her. Fra nordsiden her lyder rop. Men her fødes også håp, når de ser hvordan det er å være på den andre siden.
Menneskene fra disse bibelske fortellingene står på hver sin side. Viser diametralt motsatt livserfaringer. Og likevel, eller kanskje derfor, er det godt at de alle er her. Begge bildelinjene viser noe om å være et troende menneske til alle tider.
Både erfaringer av gudommelig fravær og nærvær, både rop og ro, både å kjenne seg forlatt og å bli tatt imot, alle disse fortellingene som vi kan gjenkjenne i vårt liv, er rommet her i kirka. Takhvelvingen binder de to sidene sammen, gjør det tydelig at de hører sammen. Hvelvingen i front heter Skaperhvelvet.
Der har kunstneren Hugo Louis Mohr også malt inn Jesus på tronen, som går i forbønn for alle mennesker på jorda. Slik forteller bildene at uansett livserfaring kan vi alle leve under Nådens hvelving.
Mine kollegaer har mint meg om at mye av det som skjer i kirka er bønn. Ikke bare ordene vi deler, eller musikken og sangen, ikke bare lysa vi tenner, men også det at vi holder et åpent rom i byen. For er ikke dét en bønn om et gudommelig nærvær, en bønn om at det gode skal få åpne seg, midt i alt?
I denne lukkede tiden kan det å være sammen slik vi no er, også være en bønn. Et uttrykk for hva vi håper på, hva vi ønsker skal skje, når vi er over på den andre siden. Over på den andre siden av det lukkede.
Noe skjer når mennesker er sammen om noe på akkurat samme tidspunkt. No, akkurat no, slår våre hjerter samtidig. Vi deler tid, nærvær.
Hjerteslaget er det mest håndfaste tegn på liv. Jeg minnes da vi som barn løftet opp en fugl som hadde fløyet mot det den trodde var et åpent vindu, og som da den møtte det harde glasset, hadde falt rett ned i grasset. Så stod vi der da med det vi trodde var en død fugl i våre hender, men så:
Brått, disse hjerteslagene som kunne kjennes mot huden i vår åpne hånd. Og akkurat da erkjente vi barna det mest elementære tegnet for liv, det lille tegnet som skiller. Hjerteslaget. I hjerteslagets rytme er liv, fins håp.
Som fuglen stanger vi også mot det lukkede i denne tiden. Vi kan lengter så mot at alt skal åpnes!
Kanskje det i hjerteslagets rytme også er gjemt en bønn? En bønn som bare slår og slår i takt med det som skjer oss i livet. En bønn som ikke trenger å ha så mange ord, men som bare er der. Noen ganger er den kanskje mer lik et rop.
Jeg vet ikke hvilken bønn som fins i din hjerterytme akkurat i dag. Om det er bønn om beskyttelse for de du er bekymra for. En bønn om en vei ut av ensomhet. Kanskje bønn om å klare de økonomiske forpliktelsene, til vi er over på den andre sida. En bønn om indre ro, midt i all usikkerheten. Kanskje en bønn som handler om å bli løftet opp, som en fugleunge, få vern under Guds nådige vinger.
Under musikken etterpå kan vi lytte, være sammen i våre hjerteslag. Lytte til vår bønn som er gjemt i hjerteslagets rytme. Din bønn og min bønn, akkurat slik den trenger å være i dag, i denne tida.
Til sist hører vi kapittel 61 fra Salmenes bok som troende har lånt ord fra -til sine bønner gjennom århundrer.
Hør mitt rop, Gud,
lytt til min bønn!
Fra jordens ende roper jeg til deg
når hjertet mister sin kraft.
Før meg opp på en klippe som er høyere enn jeg.
For du har vært min tilflukt,
et tårn til vern mot fienden.
La meg alltid få bo i ditt telt,
søke tilflukt i ly av dine vinger!
Slik lyder det fra Salmenes bok.
—
La oss fortsette å være sammen i bønn:
Gode Gud, vår Skaper.
Du gav oss livet.
Takk for at vi i hjerteslaget er forbundet med deg, og kan fornemme at ditt hjerte banker for oss.
Takk for at i alt vi erfarer, i alle slags dager kan leve under Nådens hvelving.
Jesus, vår bror.
Åpne våre øyne så vi kan se hvem som kan trenge vår støtte i disse lukkede dagene.
Åpne våre ører så vi kan høre de som ber oss om noe.
Åpne våre hjerter så vi kan erfare din kjærlighet mellom oss.
Hellig Ånd, gi utholdenhet og styrke til alle som pleier de syke og eldre.
Gi visdom til dem som jobber for alle barna som ikke har det bra i denne tida.
Og gi livsmot til oss alle.
Amen.
Vår Far i himmelen!
La navnet ditt helliges.
La riket ditt komme.
La viljen din skje på jorden slik som i himmelen.
Gi oss i dag vårt daglige brød,
og tilgi oss vår skyld,
slik også vi tilgir våre skyldnere.
Og la oss ikke komme i fristelse,
men frels oss fra det onde.
For riket er ditt og makten og æren i evighet.
Amen.
Ta imot velsignelsen.
Herren velsigne deg og bevare deg.
Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig.
Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred.